Hansaen i Bergen: tyskerne på Bryggen

Hanseatene var tyske kjøpmenn knyttet til Hansaforbundet, og de dominerte handelen i Bergen i senmiddelalderen og hadde en sentral rolle i byens handel helt frem til 1700-tallet. De slo seg fast ned i byen på 1240-tallet, og fra midten av 1300-tallet til 1754 drev de Det tyske kontor på Bryggen – et lukket mannssamfunn med egne lover, bygd på å bytte tørrfisk fra Nord-Norge mot korn fra Østersjøområdet. Sporene ser du fortsatt på Bryggen, i Schøtstuene og i Mariakirken.

Hansaen: et forbund av kjøpmenn og byer

Ordet hanse betyr gruppe og ble brukt om flokker av kjøpmenn som reiste sammen med varene sine fra handelssted til handelssted. Slike sammenslutninger oppsto i dagens Nord-Tyskland på 1100-tallet. Etter hvert vokste det frem et løst forbund av handelsbyer med Lübeck som ledende by. Store norske leksikon anslår at nettverket kan ha omfattet så mange som 170 byer, mens Det Hanseatiske Museum skriver opptil 200. Hansaforbundet var aldri en stat, men det hadde egne lover, felles møter og egne væpnede styrker.

Forbundet hadde fire store kontorer utenfor de tyske byene: i London, Brugge, Novgorod og Bergen. Bergen var altså ikke selv medlem av forbundet, men en kontorby. Kontoret i Bergen holdt det gående lengst av de fire, og Bryggen er i dag det eneste som er bevart.

Fra vintergjester til Det tyske kontor

Fra midten av 1200-tallet fikk tilreisende kjøpmenn lov til å overvintre i Bergen. Blant dem var engelskmenn, nederlendere og gotlendinger, men særlig tyskere, og på 1240-tallet hadde de tyske kjøpmennene etablert seg fast. I starten leide de seg inn hos norske gårdeiere på Bryggen.

Norge var avhengig av korn fra Østersjøområdet, og i 1277 fikk de tyske kjøpmennene privilegier på kornimporten. Da det i 1282 ble gjort forsøk på å begrense handelen deres, svarte de i 1284 med en blokade av kornimporten til Norge. Etter svartedauden, som nådde Bergen i 1349, var både byen og kongedømmet svekket, og tyskerne kjøpte opp stadig flere eiendommer på Bryggen. Det tyske kontor ble formelt opprettet rundt midten av 1300-tallet; kildene oppgir omkring 1350 eller rundt 1360. Etter hvert eide hanseatene alle gårdene, men grunnen de sto på, var fortsatt eid av bergensere.

Tørrfisk mot korn: handelen som bar Kontoret

Grunnlaget for makten var en enkel byttehandel. Tørrfisk fra Nord-Norge var en ettertraktet vare i Europa, ikke minst i fastetiden i de katolske landene, mens Norge trengte korn. Hanseatene kontrollerte kornimporten og innførselen av salt til fisket, og Kontoret hadde enerett på handelen med Nord-Norge. I tillegg ble det handlet med tran, øl, jern og tekstiler, og med luksusvarer som vin og keramikk. Bergen byleksikon beskriver at mange nordlendinger sto i gjeld til kontorkjøpmennene, og at bergensborgerne senere vant dem over ved å innløse gjelden.

Bergen byleksikon gir et bilde av hvordan eksporten av tørrfisk utviklet seg:

Omkring 1520 fraktet hanseatiske skip minst 75 prosent av utførselen. Rundt 1660 gikk den i hovedsak på bergenske skip, et tydelig tegn på hvordan makten hadde flyttet seg.

Livet på Bryggen: et mannssamfunn med strenge regler

Bare gutter og menn bodde på Bryggen i hansatiden. De ansatte fikk ikke gifte seg eller stifte familie i Bergen, og de skulle ikke ha omgang med byens befolkning – og slett ikke med byens kvinner. Ifølge Bergen byleksikon holdt minst 900 tyskere, kanskje nærmere det dobbelte, til på Kontoret mot slutten av middelalderen. Hele byen hadde rundt 7000 innbyggere sist på 1400-tallet.

Gårder, stuer og hierarki

Kontoret ble styrt etter mønster fra de tyske byene, med to oldermenn og et råd på 18 medlemmer i spissen, og en forsamling av alle kjøpmennene kalt die Morgensprache. Hver gård var en enhet for seg, delt inn i stuer – private handelsforetak – med en husbonde som leder. Under ham sto geseller og drenger, og de yngste var lærlinger. Bergen kommunes bilder fra restaureringen av Finnegården viser hvordan dette satte spor i husene: Kjøpmannens nestkommanderende sov i en skapseng i gesellekleven, mens de unge lærlingene delte drengekleven.

Kulde, brannfare og schøtstuene

Kontorstuene og lagerrommene var kalde og mørke, for åpen ild var forbudt i gårdene på grunn av brannfaren. Det eneste stedet det var lov å fyre, var i schøtstuene og ildhusene bakerst i gårdene. Om vinteren flyttet hele gårdens folk inn i schøtstuen for å spise varm mat og varme seg. Schøtstuene ble også brukt til fester, undervisning og rettssaker; Kontoret hadde egen jurisdiksjon og eget skolesystem. Vekterne som passet på brannfaren, hadde en av de viktigste jobbene. Det Hanseatiske Museum forteller også at bøter for regelbrudd gikk til friøl for de andre.

Spillene: brutale opptaksritualer

For å bli fullverdige medlemmer måtte læreguttene gjennom de såkalte spillene, en rekke manndomsprøver som vanligvis foregikk om våren og var en offentlig forlystelse. I røykspillet ble gutten bundet fast i røyken fra illeluktende avfall og deretter overøst med vann, og spillet kunne i verste fall ende med døden. Vannspillet innebar så mye juling at offeret kunne lide i ukevis. Hansebyene forbød spillene i 1592, men ledelsen i Bergen nektet å følge forbudet. Først i 1671 ble de avskaffet ved lov.

Makt og konflikter med bergenserne

Forholdet mellom Kontoret og resten av byen var preget av både samarbeid og konkurranse. Kjøpmennene hadde ingen direkte plass i byens styre, men stor innflytelse gjennom den økonomiske makten. I tillegg fikk tyske håndverkere langs Øvregaten og i Vågsbunnen nesten full kontroll over håndverksnæringen. De fem mektigste laugene – skomakere, bakere, gullsmeder, buntmakere og bartskjærere – ble kalt de fif Amten. Skomakerne var de sterkeste: En tid var det 72 av dem i Skostredet, og de kunne sperre gaten for trafikk.

Drapene i Munkeliv kloster i 1455

Den mest dramatiske konflikten kom i 1455. Olav Nilsson, kongens høvedsmann i Bergen, førte en hard linje mot hanseatene og ville tvinge kjøpmenn og håndverkere til å følge norsk lov. Den 1. september 1455 ble han overfalt av tyskere på tinget i Bergen. Han flyktet til Munkeliv kloster sammen med sønnen, broren og biskop Torleiv, men de ble drept sammen med mange andre – over 60 mennesker i alt – og klosteret ble brent. Kongen lot saken ligge for å bevare forholdet til hansebyene. Først i 1490 gikk hanseatene med på å betale en mannebot på 7000 danske mark.

Slik tok hansatiden slutt

Fra 1500-tallet gikk det gradvis nedover for Kontoret. Reformasjonen i 1536–1537 svekket innflytelsen, og etter Lübecks nederlag mot Danmark i 1536 eksisterte Hansaforbundet mest i navnet; den siste hansedagen ble holdt i 1669. I Bergen fikk borgerne stadig større del av handelen. Privilegiebrevet fra 1528 bekreftet deres rett til selv å seile nordover etter tørrfisk, kornet kom etter hvert også med nederlendere og engelskmenn, og den nye sildehandelen fra 1540-årene lå utenfor hanseatenes kontroll. I 1550-årene ble rådstuen og torget flyttet bort fra Bryggen, og i 1559 ga lensherre Christoffer Valkendorf de tyske håndverkerne valget mellom å bli borgere av byen eller reise. To tredjedeler ble værende.

Stuene gikk etter hvert over på norske hender, den første i 1630, og i 1740 var det bare ni tyske stuer igjen. Etter bybrannen i 1702 ble Bryggen bygd opp igjen i den gamle stilen. Den 17. oktober 1754 ble Det tyske kontor erstattet av Det norske kontor, som overtok regelverket og handelsformen. Tysk var fortsatt dagligspråket på Bryggen, og trolig først i 1766 var alle gårdene på norske hender. Det norske kontor ble oppløst 31. desember 1899.

Spor etter hanseatene i Bergen i dag

• Bryggen: Gårdene, passasjene og steinkjellerne følger mønsteret fra hansatiden.
• Schøtstuene og Det Hanseatiske Museum: Forsamlingsrommene i Øvregaten 50 er åpne, mens museet i Finnegården etter planen gjenåpner i 2027. Se guiden til Hanseatisk museum og Schøtstuene.
• Mariakirken: Hanseatenes kirke fra 1408 til 1766, med alterskap fra Lübeck. Les mer om Mariakirken.
• Bryggens Museum: Funnene fra middelalderbyen hanseatene kom til, med runepinner og hverdagsgjenstander. Se Bryggens Museum.
• Språket: Hanseatene brakte med seg tyske ord og uttrykk. Det Hanseatiske Museum nevner «å komme ani» (tysk an og norsk i) som eksempel. Mer om lokale ord står i guiden om bergensk dialekt.

Vil du se hansatiden i sammenheng med resten av byens utvikling, kan du lese oversikten over Bergens historie.